Aman reiste fra Stord med knust hjerte og lite framtidshåp. Jeg kan ikke fri meg fra tanken på at Amans skjebne hadde vært annerledes dersom han hadde fått være i Norge.
Av: Gro Dregelid,
Aman Ullah Khan sin norske verge
Tirsdag 15. januar 2019 mottok jeg budskapet om at Aman Ullah fra Afghanistan var død i Paris, bare 19 år gammel. Aman Ullah kom til Norge og Litlabø mottak som enslig mindreårig flyktning i oktober 2015.
Jeg husker veldig godt TV-bildene som hver dag kom inn i stuene våre sommeren og høsten 2015. En endeløs strøm av folk som bar eiendelene sine på ryggen og holdt barna sine i hendene. Vi så dem i båter over Middelhavet, i busser, vandrende langs veier, bak stengte grenser med politiet som vakt.
Sakte forstod vi at krigen i Syria og Afghanistan ville komme nærmere oss. Strømmen av folk nærmet seg våre grenser, og vi kunne ikke lenger bare si stakkars dem og gå videre med livet vårt. Krigen ville berøre oss, og menneskene på tv ville kunne bli en nabo, elev, kunde, pasient, kollega eller venn. Politikerne våre beskrev det som ei krise. Vi som bare har forholdt oss til snev av finanskriser, måtte forholde oss til ei humanitær krise i vårt eget land.
Etter hvert som staten fikk på plass mottaksplass til de som søkte beskyttelse her, og politikerne fikk regulert regelverket slik at så få som mulig ville ha krav på opphold, ble krisen avblåst. Målet var nådd. Nå har ryktene nådd ut i verden, og Norge er ikke lenger et drømmeland for mennesker på flukt.
Lite visste jeg at i denne strømmen av flyktninger var også Javeed, Nasratullah, Gulzar, Rafiullah, Saifullah, Israr, Reza Gul, Enayat, Reza, Ehsan, Abdullah, Abbas, Hamid, Mahdi, Aman og alle de andre som skulle lage liv til Litlabø mottak. Ungdommer som for alltid vil ha en stor plass i hjertet mitt.
Stord-samfunnet, og spesielt Litlabø-folket var fantastiske i denne perioden. Noen var kanskje litt engstelige for å få så mange fremmede barn med en annen kulturbakgrunn i nabolaget, men jeg oppfattet mest at det var en dugnadsånd som jeg tenker ligger i vestlandssjela. Jeg var ikke engstelig i det hele tatt.
Som oppnevnt verge for Fylkesmannen i Hordaland og som frivillig ved Sagvåg mottak fra 2009, visste jeg at barna som kom ville tilpasse seg vår kultur og bli viktige bidragsytere i samfunnet vår. Jeg har fulgt dem fra de var barn til å bli unge voksne med studier, jobb og nå også som familiefolk. De har tatt godt vare på sjansen de fikk i Norge, og ingen av dem er blitt ekstremister.
I strømmen av flyktninger, kom også Aman Ullah fra Afghanistan. Aman hadde en tung bagasje å bære, både fra hjemlandet og etter månedene på flukt. Men han var sterk og full av ungdommelig livsmot og fremtidshåp.
Disse barna visste ingenting om asylintervju, UDI og vedtak da de kom hit. De følte at de endelig var framme etter ei lang reise fra krig til trygghet i Norge. De hadde trygge voksne rundt seg som satte grenser som de på ungdommers vis prøvde å utfordre. De begynte på skole, lærte seg norsk og hvordan de skulle ta seg fram i det norske samfunnet. De ble hverandres familie og fikk verger som skulle hjelpe dem med asylsaken. Jeg ble kjent med Aman og de andre guttene på Litlabø som verge og som frivillig ved mottaket.
Aman fant ro, og ble Stord-patriot av de sjeldne. Mange ganger sa han at hjertet hans var på Stord, og at det var her han ville leve livet sitt.
Etter noen måneder med lite bekymringer, både for guttene, ansatte og vi som var oppnevnt som verger, begynte regjeringens politikk å gjøre utslag også for barna på Litlabø. Det første var at de skulle gjennomføre en alderstest. Vi som var verger måtte hjelpeløst være vitne til at en så omstridt test skulle få avgjørende utslag for guttene. Et røntgenbilde av tenner og håndrot ville få betydning av rettighetene deres i asylsaken.
Vi måtte se at barn som fortsatt lekte og sprang når de kunne ha gått, fikk justert opp alderen med flere år. I dag har alderstesten blitt prøvd gjennom rettsapparatet, og retten har sagt den ikke kan brukes som dokumentasjon av alder. Dommen er fortsatt ikke rettsgyldig da utlendingsmyndighetene har anket.
Aman var en av de som plutselig ble et år eldre enn det mora hadde fortalt han om hvor gammel han var. Etter asylintervju ble vedtaket at han skulle få være i Norge til han var 18 år. Siden UDI mente at hjemstedet Kunduz ikke var trygt å vende tilbake til, ble han henvist til internflukt i Kabul. Etter klageomgangen i UNE, ble internflukt fjernet. Systemet gir nemndleder i UNE rett til selv å bestemme at Kunduz er en trygg provins.
Aman var blitt redd igjen. Mange av de som han så på som brødre på Litlabø hadde allerede reist fra Norge, ut på ny flukt, eller de var deporterte tilbake til Afghanistan. Norge var ikke lenger en trygg havn, endestasjonen på måneder med flukt. Språket han hadde strevd så med å lære, ville ikke være nøkkelen for å bli integrert og være bidragsyter i det norske samfunnet.
Aman reiste fra Stord med knust hjerte og lite framtidshåp. Han valgte Paris der mange av de andre Litlabøguttene hadde søkt tilflukt. De første månedene var dramatisk vanskelige. Han ble en av de som bodde under bruer og i teltleirene som etablerte seg. Han sørget over tapte drømmer og håp, men gradvis kom kraften og livsmotet tilbake.
Aman kom til Frankrike om vinteren. Det var kaldt og vanskelig å finne steder der han kunne varme seg. Aman var en smart gutt, og han valgte en smart løsning for å finne varme. Han satte seg på venterommet til nærmeste politistasjon. Da politiet ville kaste han ut, fortalte han sin historie og ba om hjelp. De svarte at de ikke kunne hjelpe. Dag etter dag, kom han dit. Min teori er at dette maset førte fram. Etter noen måneder ble han i alle fall innvilget et års opphold i Frankrike.
Aman Ullah ble lettet og glad for at Frankrike anerkjente han som flyktning med rett til beskyttelse, men livet i Frankrike ble likevel vanskelig. Landene rundt Middelhavet har måttet bære et stort ansvar for Europas flyktninger. Aman fikk mottaksplass, og han lærte seg litt fransk. Etter det måtte han finne seg en jobb i et marked som allerede var sprengt.
Til å begynne med var han optimistisk. Han hadde stor arbeidsevne og var flink til mange ting. Mitt råd til han var at han måtte finne seg en jobb der han hadde rettigheter og kunne betale skatt. I mange måneder gikk Aman fra bedrift til bedrift for å søke jobb, men uten resultat. Til slutt måtte både han og jeg innse at han måtte ta til takke med det han kunne få. Han fikk jobb i det svarte markedet som vaktmann på et lager. Arbeidstiden var fra 17 om ettermiddagen til 8 neste morgen. Det ble 15 timers arbeidsdag, 7 dager i uka.
Helga før han døde, ble Aman syk. Han hadde feber og vondt i hodet, og han klarte ikke gå på jobb. Etter to dager hjemme, fikk han beskjed av arbeidsgiver at han måtte møte på jobb dersom han ville beholde denne. Aman trosset smertene og gikk på jobb. I tillegg til feber og hodepine, hadde han nå også sterke brystsmerter.
Tidlig på morgenen 15. januar ringte han en som bodde sammen med han på mottaket og fortalte at han var veldig syk, og at vennen måtte komme. Da vennen kom, var Aman død. Vi vet ikke dødsårsaken enda, men vi kan tenke at livet som flyktning tærte på en sliten kropp. Jeg kan heller ikke fri meg fra tanken på at Amans skjebne hadde vært annerledes dersom han hadde fått være i Norge. Vi vet at de som får opphold hos oss blir godt tatt vare på i kommuner rundt i landet.
Erna Solberg oppfordrer oss til å få flere barn. På Stord har vi mange barn som vil gjøre sitt til at Norge kan videreutvikle den norske velferdsmodellen. Vi har dem rundt oss, og vi har dem på Heiane og Litlabø mottak. Sist lørdag hadde Safiye på Litlabø mottak sin første bursdag i Norge. Hun er 9 år. Dersom hun får sjansen til å bli i Norge, vil Safiye være ei av de Erna Solberg kan gi ansvaret for å være med å betale pensjonen til en stadig aldrende befolkning.
Vi har sett og reagert på at barn på Heiane må oppleve at politiet med hunder kommer tidlig om morgenen for å hente familier og deportere dem tilbake til et hjemland de flyktet fra.
Jeg har selv hatt politiet på razzia kl 6 om morgenen på leit etter en gutt med avslag. Jeg vet hvor invaderende det er å få huset gjennomsøkt.
Men jeg er trygg. Jeg har rettigheter som norsk statsborger. Samme familie som sist opplevde dette helvete, fikk ved hjelp av advokat Arild Birkeland utsatt iverksettelse og er midlertidig tilbake på Stord. Jeg har mange ganger forundret meg over styrken disse menneskene har. Sist lørdag da vi hadde minnestund for Aman hadde mammaen i familien overskudd til å hjelpe meg med å lage mat til minnestunden.
Flyktningkrisa er ikke over, heller ikke for oss på Stord. Det er krise at barn skal oppleve politiet som jakter på familien med hunder. Det er krise at Litlabøguttene er dyttet fra grense til grense over hele Europa. Det er også krise at de som ble deporterte tilbake til hjemlandet nå er flyktninger i naboland med stort konfliktnivå. Det er krise for vår nasjonale identitetsfølelse at vi som nasjon av FN blir anklaget for å bryte menneskerettigheter og barnekonvensjonen. Vi som har sett på oss selv som noen som alltid har plass til en rundt bordet, og som er verdensmestre i giverglede ved innsamlingsaksjoner.
For meg er det krise å måtte besøke flere sønderknuste ungdommer på Trandum. Det er krise at barn på Stord ikke kan sove trygt i sengene sine. Det er krise at politiet tar seg inn i kirkebygg, traumatiserer barn som allerede er preget av livet på flukt og tvinger dem inn i ei ny kirke.
I Hellas er flyktningkrisen blitt verre. Det kan synes som media er blitt flyktningleie, men vi får nok informasjon ut til å forstå omfanget, og til å tenke at vi måtte da kunne hjelpe. Vi er et av verdens rikeste land, vi har tomme mottak og har vist at vi kan håndtere å få nye naboer i nærområdet vårt. Det vi mangler er en regjering som kan se den langsiktige verdien av flyktningene.
Jeg vil ikke ha denne nasjonale identiteten som har vokst fram. Jeg vil ikke føle skam ved det å være norsk. Jeg vil fremdeles være del av et land og et folk som har plass til en ekstra rundt bordet.
Jeg forteller Amans historie ut fra forskjellige motiv. Jeg vet at han berørte mange av de han traff på Stord, og at mange trenger informasjon. Mitt sterke ønske er også å få de som bestemmer i landet til å se enkeltmenneske blant flyktninger.
Lørdag vil Nasjonal folkeaksjon for flyktninger arrangere en markering for verdens flyktninger på Leirvik. Jeg håper at mange vil delta.
Vi som bor på Stord kan klare å se individene bak gruppa som kalles flyktninger. Aman var en av mange, men for oss som var glad i han var han en Litlabøgutt.
Fred over Aman sitt minne.
