Martin-Alexander (t.v.) og Lars-Erik Husom vart i stor grad overletne til seg sjølv i barndomen. Foto: privat
- Annonse -
- Annonse -
- Annonse -

Debatt: Administrasjonen og politikerne, med ordfører i spissen, lukker øynene og mildest talt nekter å ta inn over seg at de har sviktet disse unge. 

Av: Wenche Meinich-Bache, Sandnes

Wenche Meinich-Bache. Foto: privat

Ikke før er saken med Mona Anita Espedal i Sandnes kommune kommet til en avsluttende fase etter en lang og tung strid, så dukker det opp en tilsvarende sak i Stord.

Felles for disse sakene er at kommunen, administrasjonen og politikerne, med ordfører i spissen, lukker øynene og mildest talt nekter å ta inn over seg at de har sviktet disse unge. Er det en trend vi ser – en trend hvor ubehagelige saker blir rammet av politisk unnfallenhet?

I Sandnes er saken til Mona Anita Espedal nå i en avsluttende fase. Sakens fakta bør være er godt kjent for alle, men terskelen for at saken i sin tid skulle gjenopptas, og da med nye opplysninger og ny sakkyndigrapport som tilkjennega en relativt høy grad av invaliditet, var høy.

Da saken ble fremmet som eventuell sak i Bystyret ble det fra talerstolen nevnt både kompleksitet i saken, juss, manglende kompetanse av formannskapet og frykten for «et ras»nav tilsvarende saker. Modigheten, og romsligheten, som er en del av «særpreget» (mottoet) til Sandnes Kommune, glimtet med sitt fravær. Det var «stor forståelse for saken», men viljen til handling var ikke til stede.

- Annonse -
- Annonse -

Nå kom det imidlertid til en løsning her, til slutt, men ikke uten motstand. Hadde kommunepolitikerne i Sandnes kommune hørt blindt på anbefalingene fra sin kommuneadvokat, noe de dessverre gjorde en stund, så hadde det aldri blitt gitt den oppreisningen som Mona Anita Espedal hadde krav på.

- Annonse -

Så, mens «alle sjeler gleder seg», som det heter, treffer en helt identisk sak det offentlige. Nå på Stord hvor brødre har vært utsatt for en tilsvarende situasjon og hvor, igjen, verken kommune eller ordfører tar ansvar. Dette til og med i en periode hvor det er lokalvalgkamp!

Samtlige politiske parti – og politikere – snakker varmt om å ta vare på barn og unge. Er dette noe de mener eller er det bare tomme ord og løfter? Det synes som saker hvor  kommunene ikke følger opp sitt ansvar og plikt overfor barn og unge, og hvor denne sårbare gruppen fullt ut føler et grusomt svik, bare vil stikke hodet i sanden og ikke se eller høre.

Kort sagt, det virker som slike saker blir typiske saker for politisk unnfallenhet. Vel er sakene vanskelige, det kan man ikke se bort fra, men desto viktigere må det da vel være å vise ansvar! Det øverste ansvaret i så henseende hviler på ordføreren. Vil innbyggerne i en kommune med respekt for seg selv virkelig ha en ordfører som viser unnfallenhet når det gjelder forhold til barn og unge? Jeg ville ikke vært spesielt komfortabel i en slik kommune.

Nå i valgtiden er det viktig å stille politikerne et spørsmål: Er det nå slik at de nye folkevalgte bare ønsker å holde seg for øynene i framtiden og så glemme de som har blitt sviktet og ødelagt av politikken som ble ført tidligere? Eller vil de gjøre noe med dette?

Politikerne har et ansvar for fremtiden, det bør det ikke være tvil om! Så la dem vise det!

- Annonse -