Illustrasjonsfoto: Pixabay
- Annonse -

DEBATT: Fem prosent av den norske befolkningen, like mange kvinner og menn, oppgir at de noen gang i oppveksten har blitt utsatt for alvorlig vold fra foreldre.

Av: Wenche Meinich-Bache 

Ikke før er saken med Mona Anita Espedal i Sandnes kommune kommet til en avsluttende fase etter en lang og tung strid, så dukker det opp en tilsvarende sak i Stord.

Deretter kommer det fram den ene saken etter den andre med misbruk, fosterhjem, vold i nære relasjoner – ja, lista begynner å bli lang.

Man kan ikke annet enn å undres og stille spørsmål: Skal det aldri ta slutt?

Man kan jo undre seg om vi ser en trend, eller om det er et isfjell som begynner å bli mer og mer synlig. Overgrep, misbruk, vold (både fysisk og psykisk), plassering i fosterhjem både med og uten grunn, ulik behandling og forståelse, kort sagt er det en rekke forskjellige forhold som kommer fram.

- Annonse -

Disse sakene har en fellesnevner: De involverer i stor grad barn. Barn, de minste og  mest sårbare i samfunnet. Barn som skal kunne kjenne trygghet og tilhørighet. Barn som er samfunnets fremtid.

Lovverket er ganske klart på området: Barn har rett til beskyttelse og instansen Barnevernet er til for å sørge for dette. Barnevernet har en viktig jobb, og i de fleste tilfeller gjør de en meget bra innsats. Problemet, eller utfordringen, er ofte ressurser. Det er stor forskjell på kommunene her i landet. Noen har brukbar økonomi og er god på de tjenester som skal ytes, herunder barnevernet. Andre har få ressurser tilknyttet barnevernet og anstrengt økonomi. Det er altså mange grunner til at det kan skje feil eller at tilfeller ikke blir fanget opp. Men er dette akseptable grunner? Nei, selvsagt ikke. Man kan ikke, uansett grunn, spille «russisk rulett» med barn som innsats.

For en tid tilbake leste man i media om manglende oppfølging i forhold til barn plassert i fosterhjem. Ikke noe nytt, men like fullt uakseptabelt.

Man har hatt Mona Anita Espedal saken, som riktig nok er kommet til en avslutning hva angår manglende oppfølging da hun var barn. Vi har en sak på Stord og vi har de vietnamesiske tvillingene som ble adoptert og deretter misbrukt. Vi har her eksempler på vold i nære relasjoner Begrepet vold i nære relasjonerbrukes om vold og overgrep somrettes mot familiemedlemmer.

Forekomsten av vold i Norge ser ut til å ha forandret seg lite fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag. Fem prosent av den norske befolkningen, like mange kvinner og menn, oppgir at de noen gang i oppveksten har blitt utsatt for alvorlig vold fra foreldre.

Nå synes det som en ny sak er under utvikling: Vold i hjemmet og plassering i fosterhjem.

Dette også i en sak hvor det har vært gjentatte tilfeller av vold. 

Etter en tid vurderer kommunen (barnevernet) at barnet skal tilbakeføres til den ene av foreldrene, faktisk en forelder som det har vært voldssaker på tidligere. En vurdering som, når man ser nærmere på saken, virker som å være tatt på et svært tynt grunnlag. Faktisk så tynt grunnlag at det er ting som tyder på at barnet blir tilbakeført til en voldelig tilværelse.

En nasjonal undersøkelse i 2019 (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress – rapport 4/2019) viser at voldshendelser svært sjelden skjer isolert. De fleste som har vært utsatt for én type vold eller overgrep, har også opplevd andre former for vold eller overgrep.

Over halvparten av ungdommene som tok del i undersøkelsen og som sa at de hadde vært utsatt for fysisk vold i oppveksten, hadde også vært utsatt for psykisk vold. Jentene rapporterte i større grad enn guttene å ha vært utsatt for flere typer vold.

Kun 1 av 5 av ungdom utsatt for vold og overgrep forteller at de har vært i kontakt med hjelpeapparatet i forbindelse med erfaringer med vold og/eller overgrep.

Det er tydeligvis et større problem enn mange aner. Likeså er det ofte flere tilfeller av vold og faren for gjentagelse er stor. Det er en naturlig slutning man kan trekke av rapporten.

Vold er, som det fremkommer, ikke nødvendigvis fysisk. Vold kan like godt være psykisk. Barn som utsettes for psykisk vold kan få vel så store sår de sliter med videre i livet enn de som fysisk blir mishandlet, enn si misbrukt. Det er spor som sementeres i den enkelte.

Man må da igjen stille spørsmålet: Hvordan er oppfølgingen av barn i fosterhjem? Hvor godt følges foreldrene – eller den enkelte forelder – opp med tanke på om det er trygt nok grunnlag til at barnet igjen kommer hjem?

Barn har det som regel best i hjemmet (ja, slik bør det i alle fall være) og selv om barn en periode er i fosterhjem, bør det være et mål å avgjøre om forholdene har stabilisert seg slik at det er forsvarlig å ta barnet tilbake.

I dette spørsmålet må man være trygge på at det er gjort grundig nok oppfølging både i forhold til oppholdet i fosterhjem og at forholdene i hjemmet er bedret og trygt. Dette er ressurskrevende, men har samfunnet anledning til å gå på akkord med barns sikkerhet. Nei, mener jeg. Det må sikres oppfølging. Det må være kompetente personer som gjør vurderingen (ja, ofte er de kompetente men får de anledning til å avsette nok tid til å foreta nødvendig undersøkelse og vurdering).

Det må være tilstrekkelige ressurser, både hva angår personell og økonomi til å ivareta tjenesten på en forsvarlig måte. Dersom en kommune ikke makter å ivareta det pålagte ansvar og de pålagte krav til tjenesten, så må overordnede instanser kjenne sitt ansvar og komme inn med ressurser, så som økte, øremerkede overføringer.

Det er kanskje ikke så vanskelig å identifisere hva som må til, men inntil dette skjer og ressurser tilføres, vil forholdene antagelig være som før.

Man løser et problem et sted, for å oppleve at et sammenlignbart dukker opp et annet sted.

Skal det aldri ta slutt? Det virker som det aldri tar slutt.

- Annonse -