Torborg Nedreaas. Foto: NRK
- Annonse -

I siste del av Torborg Nedreaas sin hyllest til Stord tek ho oss med til Sagvåg, via gruvene på Litlabø til ho avsluttar ved det dramatiske øylandskapet utanfor Fitjar.

Stord24 publiserer Torborg Nedreaas sin tekst Norge i et muslingsskall – “Stordøy” i fem deler.

Dersom du ikkje fekk med deg dei føregåande tekstane så kan du lese første del herandre del her, og tredje del her.

Norge i et muslingskall – “Stordøy”

4. del

Innseilingen til Sagvåg er et puslespill av skjær og holmer, digre rullestein som stikker seg opp av sjøen. Det siste nåleøyet før vi er inne i bassenget måler et steinkast fra odde til odde — et barns steinkast. Men her går det store lastebåter ut og inn, og selve bassenget er en ren steinrøys av skjær. Og stein er det i Sagvåg. Knauser og tinder og koller og røyser, og her og der et dukkestort hus plantet mellom knausene, med blomster og en potetåker så stor som et middels laken. Men også moderne villabygg, som ser merkelig villfarne ut i disse omgivelsene. Her nærmer du deg et stort industrianlegg. 3 — 4 km lenger opp i Sagvåg på Litlabø ligger Stord Kisgruber. En jernbanelinje på 3,3 km smyger seg forbi Sagvågen og ut til Gunnevågsnesset like ved innseilingen, og her fins det lagerplass til 40 000 tonn kis. Den svære lastekaien tilhører også gruva.

Allerede før 1865 ble det funnet drivverdige kis-ganger i fjellene ved Litlabø og Dale. I 1900 ble gruvedriften nedlagt, og fra 1904 var gruva i noen år på forskjellige hender, inntil Waldhof Zellstof-fabrik satte driften i gang for alvor i 1911. Fra dette tidspunktet var det kisgruvene som endret karakteren av livet på Stord, det kom nye folk — fagfolk og arbeidere. I begynnelsen vakte disse fremmedelementene den dypeste skepsis i dette bondesamfunnet. Motsetningene mellom jordbruks- og industriarbeideren var merkbar, og navnet «gruveslusk» var ikke ment bare som en spøk. Rallaren dukket opp i disse velordnete bygdene, med fremmed språk, fremmede manerer og en helt ny livsform. Det tok atskillig tid før bygdas egne folk nedlot seg til å ta arbeid i gruva. Bygda og gruva holdt seg på ærbødig avstand fra hverandre til å begynne med, og hvis partenes ungdom møttes iblant, var det fortrinnsvis til slagsmål.

Siden har årene og den økonomiske framgangen smeltet bort denne motsetningen, og gruva har sitt eget karakteristiske språk hvis hovedbestanddel er nordlandsk, men ellers isprengt med både stordamål og østlandsk. Det har vokst fram veier av denne gruvebyen, det er kommet samferdsel i moderne målestokk, kino og kafé, møtesal, samvirkelag, jernbane og arbeiderboliger — og en økt handel og virksomhet på Leirvik, som ligger seks kilometer fra Litlabø.

- Annonse -

I årene som har gått er det gjort store framskritt når det gjelder arbeidernes kår, og de unge som i dag tar godt og forholdsvis trygt arbeid på A/S Stord eller kis-gruvene, tenker vel ikke alltid over hva de ganske anstendige kårene som bys ham har kostet hans eldre kamerater i gruva av slit og kamp, sult , utholdenhet, samhold og ukuelig mot — og tro! Og disse verdiene er ført til Stord utenfra, har slått røtter og båret frukter — til beste for Stords egen befolkning.

Etter okkupasjonen ble kisgruven tatt som erstatning av de allierte, kjøpt av den norske staten som nå driver den. Eksportkisen er i dag hard valuta, og brukes i celluloseindustrien, kunstgjødselindustrien og sprengstoffindustrien. Hovedsjakten i gruva har en heis som fører en 430 meter loddrett ned i jorda, med femti meter mellom hvert stoll. 390 meter under havflaten ligger den på det dypeste. Her brytes malmen løs, lastes på vogner som blir drevet av akkumulatorlokomotiv til sjakten, og heist opp i dagen der den blir tippet i grovtyggere.

I selve Fitjar er det flatt og steinete, og det blåser bestandig. I Fitjarsundet kan det være stille og blankt, men går du litt oppover markene, kan du høre vinden dunke i fjellet og klage seg i telegraftrådene. Det virker som en selvmotsigelse at jorda her ute er mer enn alminnelig gavmild. Fitjar-poteten er berømt for sin velsmak, og bøndene her blir på bergenskanten kalt potetstril. Det bør oppfattes som en hedersbetegnelse — fitjarpoteten er virkelig noe av en selvstendig delikatesse, — i alminnelig kokt stand smaker det fløte av den.

Hovedgården Fitjar var i sin tid høvdingsete for en storætt med makt og velde, de fleste av de nåværende gårdene på Fitjar hørte inn under den. At det var her Håkon Adelsteinsfostre fikk sitt banesår i den dramatiske kampen med Eirikssønnene, er noe de fleste vet, —denne delen av Snorre kan enhver fitjarbu på fingrene. Noen mener også at det var her Harald for første gang traff Tora Mosterstang, som ble mor til Håkon.

Selve kongsgården fins det ikke spor igjen av nå, men brønnen ligger der ennå. Og i fitjarbuens sinn er hele det historiske dramaet levende, han har andel i det, og trår daglig på hellig grunn, som den dag i dag ikke er svært forskjellig fra den gangen.

Så meget mer ubegripelig er det at den gamle steinkirken som ble bygd etter Håkon den godes død, er blitt revet — og det for knapt hundre år siden. Denne gamle kirken ble trolig bygd av Aaslak Fitjaskalle på et meget tidlig tidspunkt, og at den ikke er meget yngre enn Olav Tryggvasons kirke på Moster, er det mange ting som tyder på. Murene var 2,5 alen tykke, satt opp av huggen sandstein og kleberstein. De var «kistemurer», d.v.s. ytre og indre side av nøye tilmålt mur og mellomrommet fylt med kuppelstein og grus blandet i kalk. I årenes løp ble denne blandingen hard og sterk som fjell — da kirken skulle rives, måtte det sprengstoff til. På Osternes hvor det er gamle sandsteinbrudd, bærer berget ennå merker etter kilene som var benyttet ved uthugningen av mur til kirken, og nede i fjæren ligger det ennå digre tilhugne stein igjen. Murene ble brukt til grunnmur på den nye kirken som er en vanlig hvit trekirke med forhus og tårn.

En liknende skjebne fikk jo den gamle kirken på Stord, der man nå under reparasjoner har funnet deler av det gamle alteret. Men barbariet ved å rive vekk en slik gammel kulturskatt for å få plass til flere kirkestoler, er enda mer framtredende når det gjelder Fitjarkirken, enn når det gjelder Stord. Rent overfladisk kan en se det fra en estetisk synsvinkel, som eksteriør. Den troskyldige hvite vestlandskirken inne i viken på Stord, omgitt av skog og fjell og litt på avstand fra en heller urolig bebyggelse, er fullkommen fortrolig for øyet som det romantiske hvilepunktet i bildet. Der ville den gamle steinkirken til dels ha kommet bort mot bakgrunnen og blitt et isolert praktstykke. Men tenke seg den gamle steinkirken i Fitjar! Der ville den vært monumental med sin tårnløse ro mot en lav himmel, den ville kommet fullt til sin rett med sin tette kraft og akkurat vært det dramatiske høydepunkt på den majestetiske barskheten i dette landskapet med alle sine tusen deilige gråfarger.

Men også som et stykke fortettet norgeshistorie er tapet av dette klenodiet enda mer følbart enn tilfellet er på Leirvik. Den blodige tragedien i Fitjar der en av våre mest folkekjære konger sammen med sin tapre lille bondehær prøvde å forsvare landet mot danenes langt overlegne styrker, for å hente banesår — foregikk, på den samme grunn der kirken siden ble bygd. Man må ha lov å tro at den ble oppført til minne om dette hugget i landets skjebne og at den var en av de første kristne kirkene som ble reist.

Men det er andre ting ved Fitjar som gjør at en har følelsen av at landet ligger nøyaktig som for tusen år siden. Istida har ved disse strendene lagt fra seg slike myriader av stein at de peprer jorda overalt hvor den ikke er blitt dyrket. Og at så mye rik, svart jord forblir udyrket, kan gjerne komme av at det med de tekniske hjelpemidlene vi hittil kjenner, ville være et uoverkommelig blodslit å få bukt med all den steinen. Det blir så mye luft mellom gårdene at hver av dem ligger som i et øde. Man skal ikke mange skrittene fra bebyggelsen i Fitjar-stranden, før en føler seg hensatt til villeste høyfjellet. Og en blir heller ikke det ringeste overgitt når en hører heiloens melankolske fløyt oppunder disse steinete lyngheiene. I tåke og blåst kan en godt bli grepet av fjell-skrekk noen hundre meter fra hovedbygda. Vardene og de eldgamle røysene gir ingen trøst. Først når en oppdager planteskog høyere opp, slipper forlatthetsfølelsen taket.

Gårdene er gode å nærme seg. Husene ser på en med verdig vennlighet, de fleste av dem er i den tillitsfulle sunnhordlandsstilen , bygd slik at de gir trygghet fra seg, de er meislet inn i terrenget med suveren sikkerhet. De korte, saklige takskjeggene gir dem et klart blikk!

Ingen ting danner så sikkert feste for vår erindring som luktesansen (det måtte da være musikk) og når jeg tenker på Fitjar, kjenner jeg lukten av brent torv og sur-hå og havsalt tang i hele huden, — og det hele krydret av iltre sjefugleskrik. Noen mener at det er stygt i Fitjar, goldt og kaldt. Dårer! Dødt og trist, sier de. Tåper! Den egenartede naturen der ute setter den vekslende idyllen som flommer over hele sørsida i fare for å bli banal i sammenlikning. De strenge linjene og de beherskede fargene i Fitjar har både reisning og lidenskap.

I Fitjar ligger det et religiøst alvor i bildet, en skjønnhet i slekt med Bach! — Konservatisme er ikke alltid det samme som bakstrev, og det glir harmonisk inn i dette bildet at fitjarbuen er tungt konservativ. Men det er ingen ringe verdier han har bevart! — Arbeidsglede, kontakt med jorda og med havet, sine henders skaperglede. Han har evnen til å lytte, ubedervet av radioen. Han kan se og lukte. Utslagene som den sterke og pietistiske religiøsiteten ennå kan gi seg, er ofte uforståelig for oss andre — men det endrer ikke min dype beundring og respekt for et folk som til de grader er grodd opp av den jorda som har fødd dem. Og stillingen til de moderne hjelpemidler for jordbruk og fiske tyder på en framtidssans like sterk som fortidssansen. I slikt metall er konservatismen ikke særlig farlig for framskrittet.

Den høyt hvelvete øya som ligger og stenger mesteparten av Fitjarbukten, og som nesten ser ut som den er delt i to — som kroppen og halen på en hval — er Fodno (Fonnen). Og her har jeg lyst til å avslutte. Det er naturligvis bare en liten ting, ikke engang en skikkelig turistattraksjon kanskje — men det er havet i et stakkåndet nærbilde, og det er noe mer enn det. — Øya er 4,1 km2 stor med en av gårdene liggende i skjødet rett mot Fitjar, med skog og fjell og utmark og en fyrstelig skatt av vilt og stranden full av fisk.

Utenom Fodno igjen ligger en vrimmel av øyer, og sjøen er som regel smul. Men like ved skillet mellom Nordfonn og Sørfonn er det klipper, og to av disse løper sammen og danner en ganske dyp grotte i sjøkanten. Her kan man ikke snakke onn knaus eller berg, men om klipper. Og her puster havet inn, lovmessig rytmisk som pulsslag. Det må ha vært slik gjennom evigheter, dag etter dag, år etter år — i stille som i storm står det en brenning opp gjennom denne klippekløften, et tordnende rokk som reiser seg mange meter i været og pisker høyt opp over fjellet. Jeg skal ikke påta meg å gi noen forklaring på dette fenomenet, ikke har jeg spurt noen og ikke vil jeg vite noe om det. For opplevelsen kan ikke registreres, en står gjerne der på klippen og tar imot med sinnet nakent, en lykkefølelse til å miste pusten av. Med alt det som kalles kjærlighet til sitt eget land og sitt eget folk i et eneste eksplosivt ras.

Jeg ville så gjerne laget en sang til Stord, en ny og makeløs sang. Kanskje gjør jeg nettopp det, akkurat nå og mange ganger når jeg er borte fra øya. Men det er ikke plass til ord i sangen. Og tonen til den? Det er selve Stordøy, det.

- Annonse -