Torborg Nedreaas. Foto: NRK
- Annonse -

I tredje del av forfattar Torborg Nedreaas sin hyllest til Stord tek ho oss med på ei vandring langs i dei sørlege delane av øya.

Stord24 publiserer Torborg Nedreaas sin tekst Norge i et muslingsskall – “Stordøy” i fem deler.

Dersom du ikkje fekk med deg dei føregåande tekstane så kan du lese første del her, og andre del her.

Norge i et muslingskall – “Stordøy”

3. del

Veien mellom Leirvik og Seminariet er til en avveksling nokså flat og velegnet til en passende sykkeltur. En skal ellers lete etter så puklede veier, med svinger og kruseduller på de mest uventede steder. Noen steder synes veiene lagt etter de mest kokette innfall fra ingeniørenes side, man får inntrykk av en råflott beregning om at omgivelsene til enhver tid skal presenteres den veifarende i de mest raffinerte synsvinkler. Det er slett ikke overalt en lekmann føler seg overbevist om at arabeskene skyldes terrenget.

Nærmere Leirvik er veien kantet av glitrende utmark — glitrende av kristtorn. Her har einerbusken form som sypresser, og er dertil innfiltret i en vrimmel av kristtorn som enkelte steder har klort og bitt fra seg og samlet seg jordkraft nok til å framstå som hele trær. Kristtornen vokser her så rikelig at mange bønder ser den som en plage og et mas. — Nå, så er man på Stord og hverken i Danmark eller på Østlandet, og nå begynner Leirviks «forstad» å rydde opp i utmarken. Det høye, furukledde nesset som danner den søndre armen på Leirvik havn, heter Skotteberget, — et av de mange stedsnavnene på Stord som viser til tømmerhandelen med utlendinger og især skotter, som fra 12 — 1300-årstallet og til høyt opp i 1700-årene florerte i Sunnhordland, under kiv og strid med myndighetene i Bergen, som aldri fikk noen riktig kontroll over tollvesenet, og som dessuten så seg arg på hvordan det ble drevet rovdrift på skogen i sunnhordlandsbygdene. Det var særlig Stord som ble midtpunktet for denne utenlandshandelen, og tollstasjonen ble lagt på Eldøyene sønnenfor Bjelland, til hvis nordre del Skotteberget den gangen hørte. I handelsstaden Bergen var man fortørnet over det stadig stigende kjøp og salg med utlandet som gikk utenom byens innflytelsesrike handelsseter, og strenge lover og restriksjoner ble lagt på virksomheten for å føre handelsoverskuddet over på administrasjonen i Bergen. — Det nyttet lite. Så hendig som Stord lå til i leden, var det en smal sak for skotteskipene å smette inn i en hvilken som helst vik, godt skjermet av de mange holmer og skjær — og gjerne både 20 og 40 km vekke fra tollstasjonen på Eldøyene. Når det så ble skipperens sak å fare til tollstasjonen og hente oppsynsmannen ut til skipene, var sukkeret, brennevinet, tobakken, kritt-pipene og de andre herligheter sjølsagt allerede for svunnet. Etter de beretningene som foreligger om toll-oppsynsmenn som i tur og orden har kontrollert stasjonen i Eldøyviken, synes det jo heller ikke som om storparten av disse har vært aldeles utilgjengelige for søte ord og milde gaver til beste for den blomstrende smughandelen. For sikkerhets skyld ble det opprettet et ut-skjenkningssted på grunnen til Eldøygarden, der det etter bestemmelsen bare skulle skjenkes øl og brennevin til sjøfarende, men hvor tolkingen av disse bestemmelsene må ha vært ganske liberal.

A/S Stord som nå dekker hele Bjellandsnesset med sildoljefabrikk, verksteder, skipsbyggeri, moderne fryserier og en lav, stilsikker administrasjonsbygning på toppen, tør være et av de vakreste fabrikkanleggene i landet. I mørke kvelder ligger den som en langstrakt diamant og funkler bak de slørete skyggene av Eldøyene — en levende en. Det suser i den, som i en musling. Og i gode år kan den beskjeftige mer enn 700 mann.

- Annonse -
- Annonse -

Som oftest er her milde vintrer, stort sett fri for snø. Men i januar—februar begynner vi å snuse ut i lufta etter snøen. Da har vi bruk for den — og den blir på sitt eget underfulle vis et vårtegn. For da kommer vårsilda. Som regel kommer snøen i rett tid, med silda i sitt følge.

Og så begynner dunkingen. Dag og natt og i grånende morgentimer ligger hele fjorden i et evig munnhuggeri av ulike motortøff, og en har da lært seg til å høre musikken i dette spetaklet. Den gir på sitt vis den samme ramsalte gledesfornemmelsen som de første terneskrikene om sommeren.

En februardag for noen år siden gikk jeg hjemover langs den steinete Bjellandstranden hvor jeg aldri hadde gått før. Det var ur og berg og litt vanskelig å finne seg vei, jeg måtte vike innover i skogen. Og hvilken skog! Blyfargete, glatte stammer, et underlig lysende mørke fra trekronene. Grønt lys på snøen. Røde prikker for øynene og sjøen var blitt kornblå av undring. — Glitrende mørkegrønne blad og røde bær. Kristtorn, — Det var første gang jeg så trær av kristtorn. Plutselig befant jeg meg midt i en av illustrasjonene til en engelsk eventyrbok. Til da hadde jeg ikke ant noen verdens ting om kristtornskogen på Stord. Til da ante jeg ikke at noe slikt fantes i det hele tatt, og det noen snaue kilometer fra Krenkjelsnesset. Det skal være et eneste sted til i landet det fins en slik skog, — Kristiansand? — Kristiansund? — Neimen om jeg vet, men ellers er vi jo vant til at krist-tornen er en busk, tilmed en snyltebusk som egler seg inn på andre trær og busker. Her er det ren skog av kristtorn på mange mål, og den fortsetter å dominere store områder av Bjellandsmarken, men i konkurranse med eik, bjerk, furu, alm, rogn og hele det øvrige glade virvaret av tresorter som stortrives i den rause skiferjorda.

Oppover her, i utmarken mellom Bjelland og Eldøy, er det at trollskapen på Stord har sitt offisielle tilholdssted. Det er forresten ikke vanskelig å se, allerede når man begynner å klatre oppover. Her er det mykeste gress, de raskeste revebjøller, bregnene er små trær og gamle filosofiske eiketrær holder plutselig forsamling i et lyst bakkehell. Aldeles bort i veggene bryter det berg fram på de vanvittigste plasser, svære heller ligger veltet om hverandre, her fins huler og grotter som er pyntet med kristtorn og småbjørk, smekre ospetrær står og skoggerler og det lyder som bittesmå sølvbjeller. Plutselig raker to fjelltinder opp av det myke gresset, som vridde søyler i silhuett mot fjorden og de fjerne snøfjellene. Bruddet mellom dem viser at de har vært ett. Det er en fjelltopp som har sprukket. Dette er naturligvis den staselige inngangsportalen til trollpresidentens palass. — At trollkongen for lengst er avsatt, må man gå ut fra etter den revolusjonen her synes å ha vært. Stupbratte hyller og svaberg og et piggtrådsverk av bjørnebærbusker sørger for å holde uvedkommende på avstand.

Hekseskapen har ikke latt seg forstyrre det aller ringeste av at det bare noen hundre meter bortenfor er vokst opp en by av arbeiderboliger, med tilknytning til fabrikken. Hverken denne eller de mange nette husene kan ses herfra, — det ligger alt sammen innfiltret i en sky av kristtorn.

- Annonse -

Disse arbeiderboligene kryper nå etterhånden opp over hele Skotteberget, — en oppdager dem først når man er midt oppi det, og det er for det meste betongbygg, oppført under ansvarlig ledelse, vakre og solide , utstyrt med hele den moderne teknikkens velsignelser. Alle husene har hager, og alle hagene har ett eller flere staselige kristtorntrær som smykke.

Men dette heksespellet, det foregår nå ikke bare på Bjelland. For den som har gehør for slikt, er det tydelig at trollskapen florerer over hele Stor’n. På Kårevik har den sitt tilhold hovedsakelig på Krenkjelsnesset. Her kan dog ikke tydelig pekes på noen bestemt bolig, den er der bare, og har evnen til å skjule seg i en duggdråpe eller i duften av nattfiol.

Selvfølgelig lukter det sjø overalt ved sjøen. Men når du nærmer deg dette nesset, da er det med ett som om noen holder et friskt blåskjell opp under nesen på deg. Dertil står Krenkjelsnesset i et yr av blomsterduft hele sommeren igjennom — ikke minst når det regner. Navnet sitt har det etter en gravhaug, hvis innehaver altså må ha hett Krenkjel, og overleveringene har iallfall gjort ham til konge. Denne gubben er den siste som ennå går ute og spøker, av alle dem som er gravlagt i hauger og røyser rundt om på Stord — noe som uten videre vil bli gitt den varmeste tilslutning av enhver som har sett Krenkjelsnesset. Onde tunger har riktig nok antydet at navnet Krenkjel opprinnelig kan ha vært en forvanskning av Grimkjel, som var navnet på en bisp. Men som nærmeste nabo av angjeldende vil jeg på det heftigste tilbakevise en slik teori. Den som driver sine henrivende revestreker på nesset i blonde netter, er bestemt ingen geistlig person.

Opprinnelig hørte dette nesset til gården Kårevik, som noen mener har sitt navn etter Horda-Kåre. Riktignok er det visst ingen som er helt sikker på hvor denne gjeve gubben holdt til i Hordaland, men navnet er det eneste i Sunnhordland som kan peke på denne navngjetne høvdingen, det er gammelt som gården er det, og allerede i 1380 kalles Kaarevikbukta for Kárarviku Skipsreid. Her var det et veritabelt handelssted, med omsetning av hummer og trelast.

Hovedgården var en tid sorenskrivergård. Etter at denne ble flyttet, sto det i mange år tomt her oppe. Bygningen var en virkelig bygning, hvor det spøkte av hjertens lyst. Især romsterte det i den tomme kontorbygningen da jeg var barn, og så ble denne revet. Somme tider ble rommene leid ut til landliggere, men de flyktet etter kort tid for det hårdnakkede spøkeriet. — Jeg tenker det har vært en eller annen skattefut som har kjempet med sin onde samvittighet. For på dette sted ble i mange år blodskattene inndrevet, og de som ikke kunne betale, måtte fare hit og legge sitt arvesølv på en stor stein som den dag i dag ligger grodd fast i tunet og er kjent som «sylvsteinen» i Kårevik. Da sorenskrivergården ble solgt til pensjonat, forsvant gjenferdene. Dessverre forsvant også husets for-nemme reisning og den tunge inngangsdøra med det praktfulle smijerns håndtaket, som en kunne neie til hver gang man gikk forbi. Det er nå kommet en innebygd altan, en pukkel på husets sørside, og inngangsdøra er skiftet ut. Men kjempekastanjen utenfor huset står, og almen som står og vokter sylvsteinen med en høyde på over trettifire meter, blir ansett som det høyeste treet i Sunnhordland.

Straks sønnafor nesset ligger Skjærsholmene som vanligvis blir kalt Hawaii fordi de har silhuett som palmeøyer, med sine grupper av halvnakne furutrær. Her åpner fjorden seg enda mer og er i virkeligheten fire fjorder — Klosterfjord, Bømlafjord, Bjodafjord og Aal-fjorden. Rett i øst har vi fjellene på Borgund som ser ut som de hører til samme landet som Valestrand med Tittelsness, de minner om en katedral med det høyeste tårnet i midten. Videre innover hvitner det fra fjellene i Etne og Skånevik. Som en stripe gulgrønn utmark midt i fjorden ligger den flate Osterøy med Føyno bakom, og ytterst i Bømlafjorden titter en blank stripe av havet, ved Sletto.

Området mellom Kårevik og Horneland lenger sør er ganske usedvanlig rikt på vilt til å være så nær sjøen. Og rugda som vi alltid lærte var en trekkfugl, den overvintrer i den skogrike stranden her. Da fins en blomst som også overvintrer på Stord, — en dristig og ukuelig liten tusenfryd. Hvis det ikke blir for skarp barfrost, kan den plukkes i veigrøftene i desember, og den holder tappert ut til snøen kommer over jul. Snøen er oftest av kort varighet, og når den er vekk — så er tusenfryden forsyne meg der igjen, litt medtatt og nesten uten stilk, — men trassig og levende. Vegetasjonen på Stord er i det hele tatt uvanlig særpreget og rikere enn noe annet sted i Sunnhordland. Det er funnet vekster her som ikke vokser vilt noe annet sted i Norge. Det er kjent blant våre museumsfolk at her er et paradis for botanikere. Olaf Hansen ved Tøyenmuseet var materialforvalter ved kis-gruva her i syv år, og gjorde sjeldent verdifulle plantefunn på Litlabø og Huglo.

På det høye berget som stuper hardt og hodekulls på sjøen rett overfor «Hawaii», er det et flatt platå med lavvokst furu, og her har heiren sin dystre koloni. Jeg kom intetanende dit på blåbærtur engang, og kan ikke si annet enn at det var en fæl opplevelse. En ensom heire som letter tungvint i regnværet etter et par timers vemodige funderinger på ytterste knatten av et nes er én ting, men en tett og røyksvara forsamling av disse dyrene i en skummel furuskog er en annen. Higra gjør da visst ikke en katt fortred, men den er en ufugl. Den synger ikke, den skriker ikke og den hujer ikke — den raller. Ekkoet flerrer grein etter grein inn gjennom den livløse hallen av en skog.

Her dreier øya — eller øyene — vestover, og lyset er et annet. Inne i Digernessundet mellom Digernesstranden og de forrevne øyene Nautøy og Føyno seiler vi i et broderi av viker og nes som skummer av lauvskog, med små blide garder inne i bunnen av somme av vikene, og på Bømmeløy reiser Siggjo sin vulkanliknende kjegle og er sjømerke for hele leden. Og værvarsel: ser du spiret klart, da blir det fint vær. Er det utvisket og uklart, blir været usikkert, men hvis Siggjo tar hatten på, da blir det regn.

- Annonse -