Torborg Nedreaas. Foto: NRK
- Annonse -

I andre del av forfattar Torborg Nedreaas sin hyllest til Stord går ho i kjernen på motsetningane mellom Stord og Fitjar.

Stord24 publiserer Torborg Nedreaas sin tekst Norge i et muslingsskall – «Stordøy» i fem deler. Dersom du ikkje fekk med deg første del kan du lese den her.

Norge i et muslingskall – «Stordøy»

2. del

Stordøy. Det vil si — hele øya. For Stord er aldeles naturstridig skåret over og delt i to herreder, Stord og Fitjar herred. Sier du «Stord» på sørsida, så oppfattes det som du aldri kan mene noe annet enn Stord kommune. Fjellrekken som strekker seg på skrå over hele øya, er noenlunde grensen mellom de to herredene, og Stord er i virkeligheten minste delen av Stord. Den strekker seg bare over 135,44 km2, mens Fitjar herred er på 183,2 km2. Til gjengjeld er sørsida absolutt tettest bebygget, og Leirvik by er byen også for fitjarbuen. Noe han ytterst motvillig innrømmer. Og at Fitjarbygdene er det viktigste matkammeret til stordabuen blir innrømmet med en resignert skuldertrekning. — Det er ingen åpne motsetninger mellom Fitjar og Stord, men et usynlig skille som blir understreka fra begge kanter. Historiske begivenheter som har funnet sted på Stordøy i gammel tid uten at noen med bestemthet kan si hvor, er gjenstand for strid blant de lærde, som kan minne om Norge-Danmarks strid om Tordenskiold eller Holberg. I en veiviser for Stord vil man kunne finne at birkebeinerne slo baglerne i en trefning som fant sted ved Eldøyene på sørsida av Stord, mens en bygdebok for Fitjar finner det troligere at denne trefningen fant sted i Fitjar.

Denne kalde skulderen mellom folk fra Stor’n og folk fra Fitjar er vel en arv fra den tida de danske embetsmennene som ble tilsatt for Sunnhordland, slo seg ned på den sørlige halvdelen av Stord, i hjertet av den indre skipsleden og der havneforholdene gjorde det til samferdselsknutepunkt. Noen av de store gårdene på Stord var adelsseter og ble i tur og orden residenser for de danske herremennene, som slett ikke var elsket av bøndene på Stord — hverken på sør- eller nordsida. Men her bodde de «conditionerede» familier, som de danske futene, skriverne, tolloppsynsmennene og de øvrige kongelige ombudsmennene syntes om å bo i nærheten av. En av dem klagde til kongen over det «modvillige» folk man hadde med å gjøre på Stord, som nektet å skaffe ham «ildebrand» — en iøynefallende demonstrasjon med all den skog som fins på Stord.

Fitjar ble skilt fra Stord og eget prestegjeld ved kongelig resolusjon så sent som i 1862. Mens Stord har vært gjenstand for en rivende utvikling, fått sin folkelige egenart variert ved et stadig tilsig fra andre kanter av landet, har Fitjar beholdt drag som får fitjarbuen til å ruve i landskapet med sitt særpreg, og med sitt ufordervete mål. Stord er nok det herredet som sitter med gullkilder som kisgruvene og sildoljefabrikken med skipsbyggeri og det hele, med kultursentrum som lærerskolen, og den store gjennomgangsåren i dampskipsleden. Men Stord har mistet sitt språk! Og Stord holder på å miste sin klassebevissthet som bondesamfunn.

Språkforvirringen på Stord tør gå langt tilbake, det er ikke umulig at de skarrende r’ene som gjør seg gjeldende mange steder utenom Leirvik, skriver seg fra påvirkning under det danske embetsmannsveldet. Og Fitjarbuen har et kort på hånden — han viser triumferende forakt for det «byfine»-språket til stordabuen.

- Annonse -
- Annonse -

Samtidig synes han bitter over det kommunale skillet. Stord er etterhånden blitt en etter forholdene rik kommune, mens Fitjar sitter med de tradisjonelle bygdeproblemene. Når det gjelder slikt som skoler og bibliotek, får en ellers inntrykk av at man er kommet langt i Fitjar. — Men det går fortere på Stord. De har mer penger, de kunne ha delt godene!

Like påfallende som de nesten usynlige motsetningene er likheten i folkekarakteren. En temmelig stri selvfølelse går hånd i hånd med et syngende gemytt, og en humor som hverken mangler klør eller tenner. Dette med sangen har holdt seg best i Fitjar. Der hvor folk kommer sammen — unge eller gamle, blir det sunget. Om enn de gamle beklager seg over at de unge ikke len-ger synger så mye som det ble sunget i deres egen ungdom, så merkes sangen av en besøkende som må glede seg i undring over at radioen for det meste står ubrukt. Og blir den brukt så er man ikke så dødsens redd det som mange kaller «opusmusikk».

- Annonse -

Humoren er høyst karakteristisk i begge ender av øya. Den er aktiv, den gir seg gjerne utslag i agering. Og gud nåde den den går ut over! For stordabuen er en mester i å «apa». Iakttakelse og gjengivelse kan være noe nær genial, imitasjonens kunst er høyt oppdrevet på hele øya. Talentet er så utbredt at man knapt er oppmerksom på at det ligger en kunstnerisk åre bak. Harmløs er denne formen sjelden, — men morsom! Ja forlate min synd, men det er en av de få tingene som ennå kan få latteren til å forlenge livet på en annen stakkar.

Hvis det stemmer at folkekarakteren dannes etter naturforholdene, skulle folkekarakteren på Stord være i høyeste grad sammensatt. En så uensartet natur ser en sjelden på så pass lite område. Når en kommer nordfra og inn gjennom Langenuen som skiller Stord fra Tysnes, ser en bare bratt og avvisende fjellvegg med rustne steinurer og enslige furuholt. Sjelden minner et hus eller et naust om at det kan bo folk her. En kan seile lange stunder under den svarte kammen i mørke kvelder uten å øyne et lys fra hus eller hytte. Også om dagen ruver denne stengte fjellporten som en knugende trusel over Langenuen. Når den første morgensola har trukket seg sørover, rekker det sjelden en solstråle over på denne sida av Stordafjellene, som fortsetter innover øya i et vekslende kompleks av topper og kammer og ubebodde høydedrag nordvestover, for å slakne i en makelig helling nedover mot Fitjar.

Først når en har nådd sørspissen av Tysnes og sundet vider seg mot Storsøy med Laukhammarsundet, er det som om landet puster ut. Laukhammarsundet er en smal kanal som skiller Tysnes fra Storsøy, en snipe uforliknelig idyll hvor bjerk fra Tysnes heller seg utover vannflaten og driver en insiterende speilkurtise med stordabjerk på Storsøy. Denne øya består av nesten ren marmor, og har marmorbrudd fra meget gammel tid. Marmor fra Storsøy og Huglo er brukt til mange av de eldre kirkebyggene i Sunnhordland, og i Håkonshallen i Bergen er det anvendt anselige mengder av denne steinen til utsmykningen.

Her begynner de blide gårdene og det slake landet på Stord, og verden blir lysere. Nå åpner også det deilige Sunnhordland seg mot sør og øst. Fra Agdestein begynner en å vente seg noe annet av Stord enn en forvitret svart skifervegg som stuper rakt i sjøen, og snart blir forventningene oppfylt. Her ligger det med ett en skinnende kongsgård som vender sitt stolte tun mot sjøen med en makeløs hage foran, omgitt av fete lysegrønne marker mot en bakgrunn av dunkle , fløyelsgrønne høydedrag, kledd med lubben furu.

Det er Seminariet. Her ligger lærerskolen på Stord. Jeg tror ikke det fins et akademi i verden med en skjønnere beliggenhet enn Stord lærerskole. Den er over hundre år, men bygningen kom først i 1866. Den er dominerende plassert på en terrasse med utsyn sørover til Børnmelfjord. Sørspissen av Huglo ligger rett overfor, og her er det som om Huglo har flyttet på seg for å gi den staselige lærerskolen utsyn over fjorden til det smilende Halsnøy med vidde for blikket til blånene på fastlandet, med sine sølvhvite løfter på toppene og hvitt greineverk nedover de blå og svarte dalsøkkene. Her på denne kanten har ingen industri fått skjære landskapet over tvers, gårdene ligger som grodd i terrenget og lærerskolen ligger og fråtser i deilighet mellom furukledde ness.

- Annonse -