Torborg Nedreaas. Foto: NRK
- Annonse -

I ein serie på fem deler vil Stord24 publisere forfattar Torborg Nedreaas sin hyllest til Stord.

Torborg Nedreaas (1906 – 1987) budde på Stord under andre verdskrig og fram til 1947. I tillegg tilbrakte ho store deler av barndomen på Stord. Fleire av bøkene hennar har miljø- og naturskildringar frå Stord, der den mest kjende, «Av måneskinn gror det ingenting» handlar om gruvemiljøet på Litlabø.

Teksten Stord24 no vil publisere i fem deler er ei skildring av natur og miljø på Stord, frå Digernes i sør til Fitjar i nord.

Teksten var først publisert i verket Norge, bind 1, utgitt i 1954 av Nordiske Bokverk. Teksten vert publisert med godkjenning frå etterkommarane til Nedreaas.

***

Norge i et muslingskall – «Stordøy»

1. del

«Vestlandets perle» er det mange som har kalt Sunnhordland. «Sunnhordlands perle» er det svært mange som kaller Stord. «Perlen på Stord» blir et bestemt ness, kalt Krenkjelsness, betegnet som, av alle som har vært der.

- Annonse -
- Annonse -

Det må da være noe til perle? Det er det også. Men for den saks skyld — Stord er smekkfull av «perler». Som perlecollier ville Stord være et barbarisk og høyst uensartet smykke. Det er virkelig noe barbarisk ved denne overdådige mangel på orden, denne ødsle opphoping av alle de former for skjønnhet som norsk natur har å by — hele Norge i en sum på en eneste øy i syv mils omkrets, omgitt av 223 øy-unger i alle størrelser og fasonger.

På kartet ser øya ut som en diger skilpadde som kryper nordvestover med ryggskjoldet vendt mot fastlandet. Men når du kommer hit, har den ikke krøpet en tomme, men ligger til alle tider på samme plassen og venter på årstidene, og tar gjestfritt imot dem som de kommer og er ny hver gang. For denne øya, hvis mangfoldige steinarter forteller om en alder på mellom fem og seks hundre millioner år, med sine minnelser om steinalder, bronsealder, jernalder og alle de aldrer det har ferdes folk på norsk jord, — den er ny hvert år, ved hver årstid, ja hver dag og for den saks skyld hver time på dagen. Det hender noe nytt og forunderlig her stadig. Det er belysningen. Den er aldri den samme fra time til time, og fargene skifter hele tiden. Denne bestandige fornyelsen, denne evige undringen over landet på Stord, den går rett gjennom sinnet på folk og gjør noe med det, tenner en fort og fin glede på ny og på ny og blir som en oppsamlet rikdom.

En kunstmaler som var her engang, forklarte hva det kom av. Det var noe med avstanden fra fastlandet, noe med havet som omga øya og som suger til seg lys og som gir det fra seg igjen etter sine egne foruroligende lover, nei jeg vet ikke. Men en skal da heller ikke vite alle mulige ting. Det skal være litt plass igjen til drømmen.

Det er iallfall ingen tilfeldighet at folk blir på Stord. Problemet «flukten fra landsbygda» kjennes ikke i den utstrekning her som de fleste andre steder. Stordabuen er glad i denne øya og flytter ikke gjerne herfra. Når folketallet blir doblet i løpet av tredve år, skyldes det ikke bare industrien, ikke bare det at det kommer nye innflyttere etter som bedriftene vokser. Det er de unge som vokser opp her, og som blir her.

Det sentrale punktet er Leirvik, som etterhånden må kalles en liten by med sine vel to tusen innbyggere. Med sin lune og rommelige havn er den blitt et trafikk-knute-punkt for hele Sunnhordland, og på trafikken mellom Bergen og Stavanger. Når båten fra Bergen kommer, stimler folk nedover på kaien som til et folkemøte. Det er promenadetiden. En skal naturligvis her som i andre små kystbyer se på båten, men man skal like mye se hvem som er nede og ser på båten. Den nye hatten eller drakten får sin offisielle dåp på kaien, og her er man så menn heller et hakk før Paris med det som heter nye moter. — Så er det dessuten kommet lysreklame på stedet. Her er kommet lysreklame som vi kan telle pærene i, på taket til det sveitsiske redselskabinettet som en gang i tida het Dahls hotel. Og utviklingen synes å ha gått med en rivende fart. Dahls hotel var ærbart snuskegult i min barndom, som banken og bedehuset og distriktslegeboligen var snuskegule, og hønene fra hotellet sparket usjenert i hestelortene i gaten som ikke var noen gate men en vei. Nå er Grand hotel storsnutet hvitmalt, og det går ikke lenger høner i gaten, hvor drosjebiler, motorsykler, lastebiler, rutebiler, private dollarglis har det altfor travelt til at små forskrekkete høner tør våge livet på de heller sjeldne hestelortene.

- Annonse -

Den gangen var her landhandleri og skipshandel. Posthuset var et hyggelig gammelt hus i en hage som svulmet av blomster og bærbusker, og her måtte en de fleste ukedagene selv ned og hente posten.

Det lille bysamfunnet Leirvik har litt etter litt grodd opp omkring en av de eldste gårdene på Stord, Nedre Aadland — eller Arland som den egentlig hette, det senere Orninggård. Her ble den første kirken reist omkring år 1100, og Orninggård var en tid prestegård. Like ovenfor kirken løper Aadlandselven ut, og her ble det lagt et møllebruk. Det var den første industrielle forutsetningen for bydannelsen. Den er utbygd og i full drift nå, men inntar i dag en beskjeden plass i industrilivet, og står som en av de siste minnelsene om det gamle Orninggård. En av de gamle bygningene fra biskop Hagerups tid er av hans etterkommere flyttet til den sørlige delen av Leirvik, hvor det fornemme empirehuset står og skammer seg over sitt nærmeste naboskap.

Fra naturens hånd er Leirvik eslet til å bli et av de vakreste bysamfunn på Vestlandet. Det vide havnebassenget strekker en gjestmild favn innbydende ut i fjorden, og har med sine ypperlige ankringsforhold gjort sitt til at det nettopp ble denne flekken av Stord som er lagt til grunn for den samlede bebyggelsen. Mot nord er stedet flankert av høye fjell, og mot vest hever terrenget seg terrasseliknende oppover til man plutselig befinner seg i parken, hvor bygdemuseet for Sunnhordland har skapt et tun av eldgamle sunnhordlandsbygninger, flyttet hit og plassert mellom gamle prektige furutrær, hvor de ser ut som om de er grodd opp helt naturlig.

Her finner man bl. a. den gamle Aadlandsstova, som trolig er en av de eldste trebygningene i landet. Det sies at Håkon den gode bygde den til sin datter, og mange ting tyder på at den også er brukt til tingstue. Den har slått seg tydelig til ro i disse omgivelsene, i full harmoni med den gamle fiskerstova fra Stolmen, Landa-stabburet fra Kvinnherad og det staselige futehuset fra Huglo. Eldhuset til dette sies å være like gammelt som Aadlandsstova og det opprinnelige våningshuset. I tilknytning til dette tunet er det bygd et museum, hvis eksteriør nærmest minner om reservatet til et elektrisitetsverk. Man ønsker uvilkårlig det fantes et usynlighetsstoff som kunne males over denne så verdifulle bygningen. Den minner om en atonal strofe i et klassisk Coralverk, og akkompagneres bare altfor livlig av parkens musikkpaviljong som litt lenger nede står og måper med sin buete kalesje. (Hvorfor blir det ikke oppfunnet flyttbare musikkpaviljonger?)

Husnesfjorden og Klosterfjorden møtes rett utenom holmene som kranser innløpet til Leirvik havn, og leder utsynet videre over de lavlendte øyene omkring Halsnøy, innover mot fastlandet hvor hvite snøfjell kupler seg så langt øyet når. En har en følelse av vidde, som gjør synet av fjellene så fullt av lengsel. Gygrastolen og Melderskin er blant de toppene som er lettest kjennelige, og det gir en følelse av dyp kontakt med fastlandet når en i klarvær ser en stripe av Folgefonnen glitre fram mellom toppene, hvitere enn alt det hvite i verden. Med en så eksklusiv innfatning undrer det en kanskje at Leirvik selv er den mest utsøkte skrekkens samling av stygge bygg en kan erindre å ha sett noe sted i landet. Det er godt at det bygges, godt at øya har et slikt frodig liv av virksomhet og mennesker, og at de får seg hus. Men det er ikke godt at byggmestre og amatører får boltre seg så utover all forstand. Når en ser på de faste og grasiøse linjene i Hageruphuset med sine lett gotisk tilhugne gavler, må en undre seg over hvor det er blitt av balansen i byggekunsten i vår tid — den suverene sikkerheten og det kresne snittet som preger byggemåten fra noen hundre år tilbake. Det var ikke bare embetsstandens kulturelle fotfeste som ga seg disse uttrykkene — det viser bøndenes hus som ennå finnes på øya i den gamle sunnhordlandsstilen, særlig nordover på Fitjar-kanten hvor man ennå ikke er smittet av unoter fra byene, og ikke har falt for fristelsen til å sette arker og villakrimskrams på de gamle skjønne husene.

I fjellene nord for Leirvik fins det et forbløffende ski-terreng, som kan nås ved noen timers marsj. Mehammarsåto på 734 m. o. h. er den høyeste toppen på øya, men også Stovegolvsfjellet har en høyde på over 700 m og danner opptakten til et lite Jotunheimen som fører nordover langs svære ubebodde fjellstrekninger mot Fitjarbygdene.

Det mest betagende ved utsynet fra fjellene på Stord er den rekkevidden det har innover fastlandet, skilt fra dette av flammende blå sjø med en forvirrende jungel av øyer og holmer. Et bølgende hav av hvite vidder, blå søkk, gylne topper. Aller innerst i landet løses det hele opp i en sølvhvit dis. Det er verdens ende.

Mot nordvest erobrer øyet et skinnende kongerike før det møter nye jungler av øyer og holmer, og der blendes det helt inn i sjelen av en vidstrakt ildmørje. Det er havet selv. Her oppe kan en stupe seg ør i et uvær av synsinntrykk. Det er riktig at en ser Hårteigen hvis været er klart nok, og det er en ganske diger bit Norge en får i en sum, en svimlende del av fjellskorpen på det norske fastlandet.

- Annonse -