Martin-Alexander Husom. Foto: privat
- Annonse -

Vi som ble sviktet, vi som er ødelagt, vi som er svakest, må kjempe hardest. Sånn skal det ikke være!

Av: Martin-Alexander Husom

I dag er det en måned til rettssaken mot Stord og Kristiansand i Sunnhordland tingrett. Jeg er utrolig takknemlig for støtten jeg har fått på Facebook, SMS’er, og ikke minst på Spleisen vår.

Tusen hjertelig takk! Det er fortsatt en lang vei før jeg og broren min er i mål, men vi håper virkelig at saken går vår vei.

Jeg er helt overbevist om at vi har en sak, og dokumentene støtter oss i at vi ble sviktet. Men dessverre så vil foreldelse spille en stor rolle i rettssaken. Det er helt sinnsykt at de forventer at man skal ha svar på alt og være fult klar over skadene man sitter igjen med etter en barndom fylt av rus, terror, vold og kriminalitet, når man er 18 år.

Nå er jeg langt ut i 20-årene og jeg har fortsatt ikke vært gjennom traumebehandling. Diagnosen PTSD, kompleks type fikk jeg først for et år siden.

- Annonse -

Kommunene sviktet oss som barn, og de fortsetter å svikte oss i dag. Det er total ansvarsfraskrivelse! Representanter fra kommunene har kommentert i aviser, og i meldinger privat til oss. Det som gjentar seg om og om igjen er unnskyldningen om at det er ingenting de kan gjøre, dette må gå rettens gang. Men de ønsker oss lykke til…

Det er tull! I saken til Mona Anita Espedal, en kamp hun måtte kjempe i mange år, så var det bystyret/formannskapet som stemte over om de skulle utbetale en erstatning til henne, og det ble vedtatt at hun skulle få det hun hadde krav på. For hun ble sviktet. Hun fikk en unnskyldning av kommunen og oppreisning.

Nylig leste jeg på NRK at etter en over 20 års kamp får tvillingene Astri og Magni Vølstad en unnskyldning og oppreisning fra kommunen som sviktet dem, etter at saken ble kjent i media ble et enstemmig kommunestyre i Vindafjord enig om at ordføreren skulle opprette kontakt med søstrene. De fikk da oppreisning og unnskyldning uten å måtte gå rettens vei. Men de måtte likevel kjempe i 20 år.

Kommunen kan, om de vil, spare oss for en rettssak. De kan, om de vil, gi oss en erstatning og en unnskyldning for rollen kommunen hadde i vår barndom. At de ikke gjorde nok. At de sviktet oss.

I stede for legges skylden over på oss, de tvinger oss til å gå gjennom en lang og smertefull rettssak, en prossess som startet allerede i 2017(!), i stedet for å akseptere at de sviktet oss, og gi oss rettferdighet.

Vi som ble sviktet, vi som er ødelagt, vi som er svakest, må kjempe hardest. Sånn skal det ikke være!

Jeg håper virkelig vi vinner, og ikke bare for vår skyld, men for alle som har blitt sviktet av barnevernet.