Wafaa Hassan (til venstre) og Jamal Waisi Hassan ber om å få lov til å bli i Norge. Her fra heiane mottak. Foto: privat
- Annonse -

INNLEGG: – Vær så snill å la oss få bli, skriver Jamal Waisi Hassan og Wafaa Hassan, som har fått utvisningsvedtak fra UDI.

Av: Jamal Waisi Hassan og Wafaa Hassan

Mitt navn er Jamal Waisi Hassan, jeg bor sammen med min mor, far og søster. Vi kom til Norge i 2007, så nå har vi bodd i Norge i over 13 år. Vi er kurdere fra Irak. Vi fikk endelig avslag fra UNE på å få lov til å bo i Norge i 2008.

Da jeg kom til Norge var jeg 12 år gammel og søstera mi var 14, nå er jeg 25 og søstera mi 27. Gjennom alle disse årene har vi gjort alt for å tilknytte oss landet. Vi har et godt nettverk av venner i Norge og opplever en sterk tilknytning.

Både jeg og min søster har fullført skole her. Jeg har fullført videregående med studiespesialisering i 2016, og deretter skulle jeg gå på universitetet for å ta sykepleierutdanning, men fikk ikke plass på universitet på grunn av at jeg ikke hadde oppholdstillatelse. Jeg har fortsatt planer om å bli sykepleier.

Flyttet til Stord

Søstera mi ble ferdig utdannet helsesekretær i 2014, og fikk med en gang jobbtilbud på et legekontor, men de kunne ikke ansette henne på grunn av at hun ikke hadde oppholdstillatelse.

- Annonse -

Gjennom hele våres oppholdstid i Norge har vi alltid stilt opp for frivillig arbeid, særlig min mor og søster har gjort masse frivillig arbeid for lokalsamfunnet på Melbu.

Nå bor vi på Stord mottak, fordi mottaket på Melbu, der vi har bodd i omkring 13 år, skulle nedlegges.

Vi måtte altså flytte fra hjemstedet vårt Melbu, det hadde UDI bestemt. Vi ville virkelig ikke flytte fra Melbu og vennene våre. Vi savner både Melbu og vennene våre der, men for UDI  og UNE betyr dette ingenting.

– Vi er lovlydige borgere

Vi fikk endelig avslag på asyl i 2008, men så har vi flere ganger klaget på vedtaket og hver gang vi klaget fikk vi avslag. Til slutt, i 2017, fikk vi utvisning. Vi har aldri gjort noe kriminelt i Norge, vi har bare gjort det beste for Norge. De har gitt oss utvisning bare fordi de mener at vi har bodd ulovlig over lang tid i Norge, selv om vi har bodd på kjent adresse og selv om vi har mottatt penger fra staten og de har gitt oss mulighet til å klage, så mener de at vi har bodd ulovlig i Norge.

De har ikke tatt hensyn til den sterke tilknytninga til meg og min søster til Norge og heller ikke min far sin helse. Min far har kronisk bronkiektasi, hans lunger ble skadet da han, av Saddam Husseins regime, ble utsatt for et kjemisk stoff i 1987. Han er plaget med gjentatte lungeinfeksjoner, I over 20 år har han tatt antibiotika og gjør det fortsatt. Hvis han ikke har tilgang på disse medisinene, risikerer han å dø, noe hans fastlege har bekreftet i Oslo tingrett. Han er i tillegg handikappet, han mistet foten da han tråkket på en landmine i 1994.

Seier i retten – kortvarig glede

Vi var i Oslo tingrett fra 9. til 11. desember 2019,  vi fikk svaret den 23.01.2020. Jeg og søsteren min har vunnet over utvisningsvedtaket, men ikke foreldrene våres. Retten mente utvisningsvedtaket for meg og min søster var ugyldig fordi vi har så sterk tilknytning til Norge. Advokaten vår skulle sende inn en omgjøringsanmodning med dommen fra Oslo tingrett for meg og min søster til UNE, men så fikk vi beskjed for noen uker siden, om at UNE har anket utvisningsvedtaket for meg og min søster til lagmannsretten.

Det UNE gjør mot oss er urettferdig og umenneskelig. De driver psykisk krig mot oss. Det er så trist, vi er så slitne og fortjener virkelig ikke dette. Nå har advokaten vår anket, også for foreldrene våre, siden det er UNE som har valgt å anke mot meg og min søster. Vi trodde UNE ville gi opphold til meg og min søster, men så anket de.

– Vi vil være trygge

Når man ikke har oppholdstillatelse i Norge så kan man verken jobbe eller komme seg videre i livet, man har ikke rett til noe som helst. Vi føler at vi er i et fengsel uten dom. Vi skjønner ikke hvorfor UNE ikke gir oss opphold på humanitært grunnlag når vi oppfyller alle vilkårene og har så sterk tilknytning til landet og en alvorlig syk far.

Vi har nå vært papirløse i Norge i over 13 år. Vi har ikke noe liv. Vi ønsker virkelig at det, i tillegg til den nye asylregelen for de asylsøkerne som har bodd over 16 år, og er ureturnerbare, også skal kommer en ny regel som beskytter de som kom til Norge som barn og nå er voksne, og som er vokst opp her i Norge.

Vi ber om å få lov til å bli i landet vårt, Norge.

Dette innlegget var først publisert i Utrop, og er gjengitt med tillatelse fra forfatterne.