Lene Husom er søstera til Martin-Alexander og Lars-Erik Husom. Foto: privat
- Annonse -

DEBATT: Livene til brødrene mine ble ødelagt grunnet en barndom som dere har hatt mer enn nok dokumenter til å forsøke å sette dere inn i.

Av: Lene Husom,
Søster til Martin-Alexander og Lars-Erik Husom

Kjære lesere og alle som har støttet opp om mine brødres sak.

Jeg har stått på sidenlinjen og sett på denne kampen mine brødre har måtte sloss seg igjennom. Det å være psykisk syk og sloss mot ett så sterkt system som en kommune tross alt er, krever enormt mye! Og jeg håper kanskje dere er litt mer stolte av resultatet dere oppnådde enn hva jeg tross alt er.

For jeg har sett kampene på bakrommet, jeg har vært i samtaler med mine brødre underveis. Jeg har grått på deres vegne. ALLE de sidene dere tross alt ikke ser, og som ikke vektlegges overhode. Jeg har sloss for å klare å holde meg saklig og den slosskampen kjemper jeg fortsatt mot.

Dere skulle skamme dere! Det er overhode ikke vektlagt at det tross alt er to ødelagte liv det er snakk om. Jeg skal forklare litt nærmere slik at ikke det misforstås.

- Annonse -

Mine brødre står oppreist, de lever ett liv. Men det livet de lever skulle ikke vært sånn! Det skulle ha innebært en normal hverdag. En hverdag med glede, arbeid og sosiale sammenkomster. Et liv de som ikke sliter stort sett lever til vanlig. Sånn er ikke livene deres. Det livet ble ødelagt grunnet en barndom som dere har hatt mer enn nok dokumenter til å forsøke å sette dere inn i.

I stede gjemmer dere dere bak noe så skammelig som en foreldelse, eller en unnskyldning om at dere ikke viste. Jo, dere viste. Fordi noen ga dere flere meldinger om hva som foregikk. Men dere lukket øynene og ørene. Og hvem lider for det i dag? Jo, ALLE de som ikke har fått hjelp som barn. Forsvarsløse barn.

Det er trist at dere ikke en gang kan klare å komme med en offentlig beklagelse. Hva hadde det kostet dere? I forhold til hva det koster et barn å leve i usikkerhet og utrygghet? I forhold til hva det koster av krefter å gå igjennom en rettssak og et forliksmøte for noen skarve kroner. For det livet de skulle ha fått og hatt burde ikke måles i kroner og øre. Omsorg, trygghet og kjærlighet kan IKKE kjøpes! 

Jeg er så skuffet og lei meg, til og med sint. Det er et ras og et hav av følelser.

Mine brødre, de tøffeste brødrene i verden, hadde fortjent bedre.

La oss ihvertfall være enige om at denne saken ikke ble løst på best mulig måte. Politikerne har delte meninger og oppfatninger om mine brødre skulle fått en unnskyldning. Burde ikke det i det minste vært en selvfølge? Hvorfor er det så utrolig vanskelig å si unnskyld? Er ikke det noen av de grunnleggende tingene vi lærer barna våre? Det ER begått en feil. De ble hverken sett, hørt eller trodd. Da burde en beklagelse være naturlig.

Så til alle dere som jeg har lest har støttet mine brødre. Jeg som søster har ett behov for å få si tusen takk. Ikke på vegne av dem, men på egne vegne. Deres støtte i form av gode ord, engasjement og spleis har vært rørende og se på.

Hverdagen går videre, politikerne fortsetter å stikke hode i sanden, og alle vi som fremdeles må sloss videre har en stemme. Bruk den stemmen. Sammen kan vi bekjempe ett system som dessverre ikke alltid ser barnas beste, selv om det er det de gjemmer seg bak.

Jeg skal stå opp og fortsette å heie på mine brødre. For selv om en erstatning er utbetalt, og kommunen har lukket den boka, så er dette noe som de må bære med seg resten av livet.

Mitt håp er ihvertfall at barnevern, politikere og vi mennesker bidrar til at det skjer en endring. La oss presse politikere som tross alt er folkevalgt til å gjøre endringer, være der for alle de stemmene i samfunnet som kunne trengt støtten. La oss sloss for de barna vi ser som ikke har det bra. Vær så snill, la oss bli ett bedre samfunn som tørr å si beklager når det blir begått en feil, som tørr å stå opp og kjempe for de som ikke klarer det selv.

Kjære brødrene mine, jeg er uendelig stolt av dere. Jeg vet det har kostet, men dere gav aldri opp!

Dere ble igjen presset inn i en urettferdighet slik jeg ser det. Nok en gang ble systemet for sterkt. Men dere står oppreist, og det skal dere være stolte av. Jeg beklager at dere ikke ble hørt da dere var barn. Jeg er lei meg på deres vegne, og jeg er utrolig skuffet over måten dere fremdeles blir behandlet på.