Illustrasjonsfoto: Pixabay
- Annonse -

DEBATT: Selv om det ikke snakkes høyt om det, foregår det overgrep og mishandling av barn i samfunnet. Hvor mye av denne volden går «under radaren» nå under koronakrisen?

Av: Wenche E. Meinich-Bache,
Sosialpedagog

I disse coronatider er det mye som er endret. Barnehager er stengte. Skoler er stengte og undervisning forutsettes ivaretatt i hjemmet. Foreldre er i mange tilfeller satt til å jobbe hjemmefra. Tid til familien og tid med barna. Det skulle egentlig være alle muligheter til å styrke forholdet mellom foreldre og barn. Om det ikke hadde vært for skyggesiden.

Nyhetsbildet i dag er preget av stor bekymring for vold i nære relasjoner og de sårbare barna. Krisesentrene står tomme, sykehusene undersøker langt færre barn utsatt for vold og overgrep. Lærere får ikke kontakt med elever og barnehagene treffer ikke barna. 

På overflaten kan kanskje vårt samfunn virke veltilpasset og fint, om det ikke hadde vært for en skyggeside. En side av samfunnet som kanskje ikke mange tenker på – eller vil tenke på – men som berører de minste og svakeste i vårt samfunn: Barna.

Selv om det ikke snakkes høyt om det eller har de største forsidene i landets aviser, foregår det overgrep og mishandling av barn i samfunnet. Dette kan være forhold som skjules av en fin fasade, og hvor omgivelsene ikke aner at ikke alt er slik det burde være.

- Annonse -

Barn som lever under slike forhold har ofte sitt «fristed» på skole eller i barnehage. I tillegg er det også slike steder man i stor grad kan oppdage om ikke alt er som det skal være. Merkelige blåmerker, sår, skader osv som kan få den våkne lærer eller barnehageansatte til å stille spørsmål med hva dette kan komme av. Tilfeller av mishandling av barn kan på denne måten bli oppdaget og rapportert og ansvarlige instanser kan sjekke opp i forholdene eller iverksette tiltak.

Men hva nå, når det ikke er skole og lærere, eller barnehage med våkne ansatte som ser tegnene? Hvor mye er det nå som «går under radaren»?

Samfunnet har et ansvar for å ivareta våre barn og at de har gode forhold, og dette ansvaret ligger både på de institusjoner som skal ivareta barns forhold og på våre politikere som skal påse at dette følges opp. Er det greit å si at det ikke er tid til å tenke på dette og henvise til andre eller forvente at naboer eller andre melder fra?

Har samfunnet egentlig lov til å snu ryggen til om det ser forhold som truer barn?

Selv om det er innført forskjellige tiltak med tanke på smittereduksjon, er det ikke meningen at alle samfunnsfunksjoner skal stoppe opp. Spesielt de funksjoner som skal ivareta våre barn og unge.

Skole og barnevernet må kunne samarbeide. Direkte link på skolens hjemmesider hvor barn kan chatte med BV, kan være et tiltak. Dette bør være døgnåpent nå og spesielt gjennom høytider.

Det kan gi trygghet å ha en direkte chattemulighet med noen kompetente fagfolk, lærere, helsesykepleier eller barnevernspedagog når skremmende hendelser skjer i hjemmet.

Ved tilbud om anonymitet kan det vær lettere å åpne seg for barn som er i faresonen.

Når mennesker som jobber i forskjellige etater i kommunen tar kontakt på grunn av bekymring over det som nå skjer, eller ikke skjer, for å ivareta denne sårbare gruppen, da er det et klart varsel. Det er mange som er svært bekymret for disse barna.

Mye av bekymringen gjelder barn som barnevernet allerede vet om, samtidig som det er bekymringer om de andre «ikke oppdagete» barns psykiske og fysiske velferd

Det er altså mulig å iverksette tiltak.

Hva gjør så den enkelte kommune? Har kommunen en plan for oppfølging og ivaretagelse av barn og få vekk mørketall? Hva med de tilfeller man hadde registrert før corona-utbruddet og når barn var i skole eller barnehage? Hvordan følges dette opp, både faglig og fra politisk hold?

Mange foreldre har i samarbeid med barnevernet veiledning om oppdragelse og lærer hvordan man møter barnet. Dette skal være forebyggende, gi en kartlegging om utvikling og kunne spore fremskritt hos disse foreldrene. Slik veiledning blir gjennomført både i hjemmet og i barnevernets lokaler. Dette er en observasjons veiledning og det blir skrevet rapport om fremgang eller at ting ikke blir bedre.

Nå virker det slik i nyhetsbildet som at det er ingen veiledning og ingen som følger opp.

Den kontrollfunksjonen som normalt skal følge med slike situasjoner er nå opphørt.

Ja, det er nødvendig med tiltak for å redusere spredning av viruset, men da må man også tenke litt større i forhold til mulige konsekvenser og utilsiktede hendelser.

Det må kunne forventes at de som styrer, sentralt og lokalt, vurderer hvordan gitte tiltak påvirker de minste og svakeste i samfunnet, våre barn, enten direkte eller indirekte ved at normale prosedyrer settes til side, og sørger for at nødvendige preventive tiltak iverksettes.